Da ble Frelsesarmeens industrihjem "Elevator" innviet i Keysersgate 6 i Kristiania, som et nytt tiltak for å hjelpe hovedstadens vanskeligstilte. Der kunne byens fattige og forkomne menn få en seng og et midlertidig arbeid, som et første steg ut av elendigheten. Institusjonens fremmedartede navn rommet en talende symbolikk: Elevator, som direkte oversatt fra latin betyr ”heis”, skulle bidra til å gjenreise ”de falne”, som salvasjonistene kalte dem. Det nystartede industrihjemmet skulle med andre ord løfte storbyens uteliggere, alkoholikere og arbeidsledige ut av uføret de befant seg i – de forkomne skulle heves opp, først til et verdig liv, og deretter til frelse.
Tanken var at Elevator skulle være noe mer enn et tilfeldig overnattingssted. Ved å tilby de fattige jobb og arbeidstrening i tillegg, prøvde man også å bryte den rituelle sirkelen av alkoholmisbruk og lediggang som mange av Frelsesarmeens kjenninger befant seg i. I tråd med armeens prinsipper var mottoet ”hjælp til selvhjælp” i stedet for ensidig veldedighet. Det var den beste veien ut av fattigdom og nød, mente organisasjonene, og samtidig det mest effektive middelet for å lede storbyens fattige til Gud.
Det første norske arbeiderhjemmet satte i gang flere prosjekter for å sysselsette beboerne, blant annet drev de både et møbel- og et skomakerverksted. Den viktigste virksomheten ved Elevator var likevel innsamling og salg av avfallspapir, en geskjeft som ga arbeid til en stor gruppe mennesker. De første fotografiene fra industrihjemmet forteller om driften: Der kan man se meterhøye hauger av aviser og gamle tidsskifter. Ved siden av står grovbygde, alvorlige menn som balanserer sammenpressete papirballer på toppen av Elevators hestekjerre.
Fretex avdeling i Oslo hadde til og med over hundre år senere en gårdsplass full av papirballer som sto stablet til oppunder taker.
Kilde: Bjarne Riiser Gundersen, Bjørn Gabrielsen og Guri Dahl: Elevator, Fretex 100 år i Norge, Forlaget Press.